I’m going home

Jeg vet at dette kommer som et lyn fra klar himmel for de fleste, men som overskriften sier; jeg skal hjem. Jeg har ikke hatt det så veldig bra i det siste, og jeg trenger å dra hjem for å få orden i saker og ting. Jeg har tenkt tanken en stund, men etter et sammenbrudd på søndag har jeg innsett at jeg må gjøre dette nå. Jeg forventer ikke at dere skal forstå, alt jeg kan si at jeg setter min helse framfor dette, og jeg vil ikke tvinge meg gjennom de resterende syv mnd, i fare for at ting kan bli verre. Jeg vil også si at når jeg ikke har det bra, så hjelper det ikke å være så langt unna dine nærmeste.

Når det er sagt, vil jeg gjerne medele at jeg ikke angrer på at jeg dro. Det var kanskje ikke den beste tiden å dra på, men jeg har minner og erfaringer for livet. Etter tre mnd her i Arizona har jeg lært og opplevd utrolig mye som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg har vært i Boston, jeg har sett Grand Canyon, jeg har vært i New Mexico, jeg har opplevd hvordan det er å gå på High School og jeg har blitt kjent med mennesker jeg aldri kommer til å glemme. Når man er så sårbar som man er som utvekslingstudent så er det lett for at man finner hverandre. Jeg har blitt kjent med mange fra mange kulturer, og jeg vet at jeg skal holde kontakten med de. Jeg har allerede planlagt at jeg skal besøke kjære Carlotta i Tyskland, og jeg gleder meg! Annet enn om det er det en del nordmenn jeg skal møte, i russetiden blandt annet. Jeg har jo også Rachel, som var den første jeg ble kjent med på Dobson High. Vi har hengt sammen siden, og jeg setter utrolig pris på at hun har vært der for meg. Jeg har lovet å besøke henne, og nå som jeg har blitt bedt i bryllupet hennes så har jeg jo ikke grunn til å ikke komme!

Mest av alt har jeg innsett hvor mye alt hjemme betyr for meg. Det å sitte rundt et bord å spise sammen, det å kunne gå ute etter klokken tolv uten å være redd for å bli sett av politiet, det å ikke være bekymret for å vise bh-stropper etter å ha dusjet,  det kunne komme 1 sekund forsent etter at ringeklokken ringte uten å bli sendt til sweep for å stirre i en vegg, det å kunne gå kledd i stort sett hva man vil uten å være redd for å bli dresscodet, det å kunne ha mer frihet til å gjøre ting. Alt dette virker som små ting, men  det er noe man rett og slett lærer å sette pris på i en situasjon som dette.

Jeg vet at disse tre mnd vekk fra hjem, familie og venner har vært bra for meg, for jeg har skjønt at man ikke skal ta noe for gitt. Det er som å komme til en helt annen verden her borte, men man lærer utrolig mye.
Det er godt mulig at jeg angrer etter at jeg har vært hjemme en stund, det er jo ting her jeg kommer til å savne, men ut i fra hvordan jeg har det nå, så trenger jeg dette mer enn noe annet. Jeg har vel egentlig ikke helt skjønt at jeg skal hjem enda, og med tanke på at flyet går mest sannsynelig nå på fredag er helt uvirkelig.

I dag spiste jeg middag ute med Luiza, Carlotta, Caroline, Emilie, Rachel og Aleksandra, det var kjempe koselig, samtidig trist. Jeg vet at det kommer til å gå lang tid før jeg får se de, men vi skal møtes igjen. Rachel og Aleksandra har planlagt noe for meg  i morgen tidlig, og alt jeg vet er at jeg må være klar klokken 7.00! Etter det har jeg litt å ordne, og litt siste shopping skal det også bli. Jeg skal møte jentene på kjøpesenteret i morgen , så blir det middag med vertfam, også kommer en del av jentene over for å sove hos meg til jeg skal dra tidlig på morgenen.

Jeg har pakket det meste, og jeg sitter her med blandede følelser. Jeg vil ikke dra i fra de jeg har blitt så godt kjent med her, men på en annen side kan jeg ikke vente med å komme hjem. Det skal bli så herlig. Så herlig.

Alt jeg kan si er at jeg gjør dette til det beste for meg selv, og at det skal bli godt å komme til lille Norge igjen. Har du spørsmål så skal jeg svare så godt jeg kan,men dere som står meg nære møter meg ganske så snart, så dere skal få en litt mer detaljert forklaring da.